Du skal bo langt på landet for å ikke ha vært i kontakt med ukrainske personer på flukt fra krigen, nå bosatt i ditt nabolag og som for eksempel arbeider i din lokale barnehage selv om de kan ha mastergrad eller doktorgrad i helt andre fagområder.
Det er som om politiske, økonomiske og sosiale uroligheter leder til en realisme som fokuserer på «her og nå» fremfor «der fremme». Vanskelige tider tvinger oss til å bli fleksible. La det være sagt: høy styringsrente, dyrtid, kriger og handelskriger er reelle forhold som påvirker samfunnet. Det er ikke min mening å undervurdere betydningen av realisme eller de faktiske forhold, men jeg undres over hva det gjør med morgendagens ledere når de vokser opp og utdanner seg i en slik virkelighet. Trygghet nå. Beskyttelse nå.
Men vi trenger at morgendagens ledere har visjoner og håp for fremtiden. Mennesker som drømmer om å skape en bedre verden og tror at endring er mulig. Jeg har blitt inspirert hver gang jeg har lest Fryktens kontinent: Hvordan europeere begynte å stole på hverandre, av Victoria Martín de la Torre. Boken beskriver hvordan europeiske ledere, midt i andre verdenskrig, nettopp fikk visjoner og håp om et Europa preget av fred.
På HLT ønsker vi å se studenter som er robuste og klar for å bygge arenaer for politisk, religiøs, kulturell og mellommenneskelig dialog. Samfunnsfag på HLT skal være praksisnært og utvikler ledere til å lede i en urolig tid. Derfor har vi for eksempel kurset Global rettferdighet – sosial teori og praksis eller konflikttransformasjon slik at vi reflekterer over de internasjonale spørsmålene og forsøker å forstå hva det betyr i vår lokale kontekst.
Vi trenger ledere som allerede i dag utvikler kompetanse på hvordan forsoning mellom blant annet Ukraina og Russland skal se ut etter at krigen er ferdig. Personer som tør å være modige og stå i reparasjonsarbeidet og gjenoppbyggingen av ny tillit mellom mennesker som har kriget med livet som innsats. For å bidra til dette kreves det tålmodig relasjonsledelse for å møte situasjoner der sannsynligheten for hat mellom mennesker er høy.
Og hva så med våre nye naboer fra Ukraina? Er det noe deres situasjon lærer meg, så er det at selv om livet ikke alltid blir slik vi har tenkt, finnes det muligheter likevel. Det er ikke alt vi kan gjøre noe med, men vi kan velge hvordan vi møter det som blir annerledes – også i våre trygge liv i Norge, og definitivt også som ledere. Vi kan velge i dag å utvikle kompetanse som vi trenger i morgen. Som hvordan se muligheter der andre ser begrensninger, hvordan søke forsoning der andre har søkt konflikt, og hvordan velge dialog for å skape en verden der vi kan stole på hverandre. Da kan vi igjen ha et håp om og visjoner for et Europa preget av fred.
