«All in» for Jesus?

The Send er et tverrkirkelig arrangement som reiser debatt i norske media, også utover de kristne dagsavisene.

Den 25. juni 2022 ble The Send arrangert i Telenor Arena med nesten 10.000 deltakere. I 2023 har det vært regionale arrangementer, sist i IMI-kirken i Stavanger den 10. juni, med over 1600 deltakere. Mye av debatten går på det ensidige fokuset om å gå «all in» for Jesus og misjonen. Jeg vil ikke her gå inn på opprinnelsen til The Send, eller hvilke talere som benyttes på de andre The Send-arrangementene rundt om i verden. Det jeg vil si noe om er den omtalte oppfordringen om å gå «all in». Kritikken går på at en del «høykostnadsreligiøsitet» har fått negative konsekvenser både psykologisk og sosialt. Det er et viktig anliggende, men kritikken bør også nyanseres.

Hva med meg som gikk «all in» for Jesus? Som reiste tilnærmet gratis et år «i misjonen» i Trøndelag. Som reiste til misjonslandet med en mellomlang og vekttallsfattig utdanning. Angrer jeg? Svaret er nei, det angrer jeg ikke på. Men gikk jeg på noen smeller som satte meg ut for en tid? Ja, definitivt. Måtte jeg avbryte misjonærtjenesten og reise skuffet hjem til Norge etter noen få år «ute»? Ja, det er et faktum. Det var ikke lette år, men ekstremt lærerike.

Jeg arbeider nå med å utdanne ledere til menigheter og misjon, og har ingen problemer med å uforbeholdent utfordre til etterfølgelse av Jesus og tjeneste for Gud. Jeg har heller ingen skrupler med å synge den gamle bedehus-slageren «Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva jeg her kaller mitt. Jeg vil elske, jeg vil tro ham, følge ham for hvert et skritt.» Jeg har sågar ingen problemer med å bruke bibeltekster hvor Jesus framstiller absolutter i møte med disiplene, for eksempel «Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv.» (Matt 19,29). Det å gå «all in» mangler ikke bibelsk belegg, for å si det slik.

Problemet er når kallet til etterfølgelse blandes sammen med kallet til tjeneste. Det Jesus kaller oss til å gi alt for, er å følge ham, til å bli et Guds barn. Det er relasjonen med Jesus det er snakk om. Det er lydighet mot det første bud «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» I denne (radikale) omvendelsen har den kristne sin identitet, sin frelse og sin frihet.

Når det gjelder tjenesten, derimot, enten det er snakk om heltid, deltid, overtid, lønnet, ulønnet, frivillig eller hva slags kategori som helst, så er den i beste fall på tredje plass, bak Jesus og familien. Noen blir dessverre nødt til å forlate familien for Jesus, særlig i land hvor kristne faktisk blir forfulgt. Men det har ingen ting med tjenesten å gjøre. Tjenesten er et separat kall som (i alle fall logisk) kommer etterpå, og som bør defineres ut fra hvordan en ellers forstår Guds ledelse i livet. Jeg tror at de stygge eksemplene som har kommet fram i for eksempel misjonærbarndebatten og nyere oppgjør med misjonsorganisasjoner delvis skyldes at ivrige tjenere har sauset sammen kallet til etterfølgelse og kallet til tjeneste. De har kanskje trodd at lydigheten mot Jesus innebar å sette igjen barna på internat mens de selv hadde tjenestested flere dagsreiser unna. Men de tok feil. En del har nok også knyttet identiteten sin for sterkt til tjenesten.

Derfor vil jeg med dette innlegget skyte i to retninger. Til dem som forkynner en versjon av «all in for Jesus» som knyttet til tjeneste i første rekke: Ikke gjør det. Forkynn mer enn gjerne kallet til tjeneste, oppfordr gjerne til kristen heltidstjeneste, synliggjør så godt dere kan nøden og behovet. Vår tid trenger tydelige stemmer. Men lær av forrige generasjoners dyrekjøpte erfaringer. «All in» bør i første rekke knyttes til etterfølgelse.

Til dem som unyansert kritiserer The Send på grunn av at de skal ha «all in»-fokus: Verden trenger flere idealister, ikke færre.