Publisert:
16. november 2020
Etter mange år på forskjellige skoler både som elev, student og ansatt er det fint og litt rart å tenke på hvordan første skoledag fremdeles føles som første skoledag, også nå. Hvilke studenter er det vi får i år? Kommer de til å trives hos oss? Vil de synes at de tørre vitsene mine er morsomme? Har vi tenkt på alt det praktiske? Heldigvis går første skoledags spenning fort over i hverdag, men nysgjerrigheten på hvem disse studentene egentlig er følger meg gjennom hele året. Hvilke erfaringer kommer de med, og hvilke gaver og utrustning bringer de med seg inn i fellesskapet vårt på studiet? Hvordan kan vi legge til så folk får ta nye skritt og vokser?
.
Noen ganger bommer man skikkelig på førsteinntrykket, andre ganger greier man å se noen antydninger allerede første dag, men det slår aldri feil at det alltid kommer noen skikkelige overraskelser underveis i løpet av skoleåret. Noen ganger er det studenter som viser seg å ha spennende, litt sære og annerledes fritidsinteresser, eller andre som har skjulte og fascinerende evner innen administrasjon og ser mulige løsninger ingen andre har tenkt på. Atter andre viser imponerende stå-på-vilje når de sliter med å knekke koden for oppgaveskriving på både andre, tredje og kanskje fjerde forsøk.
.
Dette året har jeg gleden av å få være praksislærer på det innledende praksisemnet ved studietilbudet vårt i Stavanger og det er noe eget ved disse emnene hvor vi ikke bare jobber med teori og fag, men like mye med personlig forming og utvikling. Det er virkelig et privilegium å få være med et stykke på veien sammen med studentene som her tar noen første steg i retning av kristen tjeneste! Som en del av emnet har vi hatt undervisning om det å jobbe med egen troshistorie og studentene har hatt i oppgave å gjøre nettopp det, skrive den ned og fortelle sin troshistorie til en mindre gruppe av medstudenter.
.
Etter å ha lest og lyttet til flere titalls troshistorier de siste ukene har jeg på nytt fått øynene åpnet for hvor stor Gud er og hvor vanvittig det er at universets Herre går hver enkelt av oss i møte. Å lytte til troshistoriene føles litt som å få sitte på første rad på en konsert med noen som virkelig mestrer instrumentet sitt og fremfører et stykke eller en låt på en sånn måte at det virker som om musikken nærmest får sitt eget liv. Jeg blir takknemlig, fascinert, litt overveldet og får en følelse av å være vitne til noe ekte, noe virkelig. Blant historiene jeg har fått lytte til er det troshistorier som i det ytre er ganske ordinære, andre som er virkelig uvanlige, noen som har mange uventede og brå vendinger og andre som er mer som en lang vandring i den samme retningen. Felles for dem alle er imidlertid at de forteller en historie om hvordan Gud møter hver enkelt på hver sin måte, og hvordan det ikke finnes noen one size fits all eller standard-løsninger. Det aner meg at både studenter og lærere kan vente seg noen overraskelser også i året som ligger foran.
.
