Publisert:
19. oktober 2020
Jeg kan ikke dele alt av innholdet før artikkelen er ferdig, men en ting kan jeg røpe: Jeg er rett og slett imponert – og dypt berørt. Orlien leverer en arv som fremdeles gløder.
Et interessant trekk ved Orlien’s historie er at den bryter med fordommene om at karismatisk kristendom først og fremst passer for dem som har en naturlig gladkristen personlighet. Mange i hjembygda hans lurte på hvordan den rolige, litt stillferdige, men lynende intelligente og svært reflekterte Orlien kunne bli pinsevenn. Orlien svarte at han første møte med dette fellesskapet i en forstand var tilfeldig. Men det var ikke tilfeldig at han ble der. Han møtte en kjærlighet til bibelen, en varm Jesus begeistring og en opplevelse av Guds nærvær som han kjente seg hjemme i. For å beskrive dette knytter an til den berømte forfatteren Sven Lidman som etter å ha vært på et bønnemøte i Filadelfia Stockholm sa: «fra nå av skal dette være min musikk».
For det ande møter vi i Orlien’s liv et mot og en ukuelig vilje til å følge det som han opplevde som sitt livskall. Styrken fant han i spiritualiteten som viste seg i et liv i kjærlighet. I en annen HLT artikkel som skrives av Rakel og Tommy kommer det frem at nobelprisvinneren og legen Dennis Mukwege fremdeles ser på Orlien som et inspirerende forbilde. Av ham lærte han at vennlighet, og det å vise empati og forståelse var en vital del av medisinsk behandling. Han fant også en person som brydde seg om de som var utstøtt eller oversett – og som stod opp for rettferdighet når det trengtes. Karismatisk mot viste han også da han som ung forstander I Filadelfia våget en offentlig debatt om bønn for syke med mannen nesten ingen minister våget å opponere mot, den mektige helsedirektøren Karl Evang.
Samtidig avdekker Orliens liv at mot, kjærlighet og barmhjertighet ikke bare er gode følelser.
I sine bøker deler Orlien smertefulle inntrykk av pasienter han aldri glemmer. Han tegner ikke noe heroisk bilde av seg selv, men peker på yngre leger og misjonærer som bokstavelig talt ga livet sitt på misjonsmarken. Dette gikk inn på ham. Et menneske som bryr seg om andre, vil også lide og Orlien sier at han har opplevd mange kriser. Når han skal beskrive hvordan han ble den han ble siterer han skalden i Jatgeir i Ibsens drama «Kongsemnene». Jatgeir sier at han ikke kunne læres opp til å bli skald, men at han fikk sorgens gave og dermed ble han skald. Likevel er det med takknemlighet og en følelse av indre fred at Orlien ser tilbake på livet sitt i begge biografiene som er skrevet om ham.
Etterhvert fikk han den annerkjennelsen han ikke søkte. I 1975 ble Orlien utnevnt til ridder av første klasse i St. Olavs Orden for utmerkede tjenester for fedrelandet og menneskeheten. Ennå i dag kan vi se mange gode frukter av et karismatisk liv som hadde mer dybde en overflate, mot og kjærlighet – men også smerte. Jeg angrer på at jeg ikke brukte mer tid med mannen som hadde et så brennende hjerte og så klart hode. Men i min ungdom forstod jeg ikke at man kan finne gull i egen tradisjon.
.
