Publisert:
15. oktober 2024
Utover å gjenoppta kontakten med over 200 personer jeg har kjent gjennom livet, var samlingen av over 5 000 kristne fra hele verden, alle fokusert på sentrale misjonstemaer og å fremme partnerskap for evangeliets skyld, en påminnelse om at misjon ikke lenger er kirkens anliggende i kun én del av verden.
Det som gjorde størst inntrykk var de sterke budskapene fra talere som Patrick Fung og Kwabena Asamoah-Gyadu, som vekket en dyp følelse av hensikt og hast—ikke ved å introdusere nye og innovative ideer, men ved å kalle oss tilbake til kilden til våre overbevisninger. Jeg vil dele to sentrale tanker jeg tar med meg fra arrangementet og dets betydelige innflytelse på min personlige og åndelige reise.
Den første er kraften i enhet i kulturelt mangfold. En av de mest oppmuntrende aspektene ved Lausanne 4-kongressen var den rike representasjonen av kulturer, som brakte sammen troende fra nesten alle nasjoner og skapte en følelse av enhet i mangfoldet. Denne samlingen demonstrerte hvordan evangeliet overskrider kulturelle, rasemessige og etniske grenser. Da talerne delte historier om tverrkulturell misjon, ble jeg utfordret til å revurdere min vilje til å engasjere meg med mennesker fra forskjellige bakgrunner, både lokalt og globalt. Kongressen fremhevet hvordan ønsket om å krysse kulturelle grenser samsvarer med de tidlige kristne misjonsinnsatsene gjennom kirkehistorien—menn og kvinner som spredte evangeliet utenfor sin komfortsone, ofte med store personlige ofre. Dette budskapet er mer relevant enn noensinne i dagens stadig mer globaliserte verden. Jeg ble inspirert av vitnesbyrdene til de som, til tross for forfølgelse eller vanskeligheter, brakte Kristi budskap til både kjente og fremmede land. Dette fikk meg til å reflektere over de kulturelle barrierene jeg møter i Norge og hvordan jeg kan navigere dem mer effektivt med mot og nåde.
For det andre minnet kongressen meg på kraften i vår kollektive misjon. Selv om dette kan høres klisjéaktig ut fordi det virker som en trend å snakke om dette, reduserer det ikke den dype innflytelsen av vårt delte vitnesbyrd. Fokuset var på hvordan Guds misjon ofte drives frem av kollektive anstrengelser fra mange, snarere enn noen få fremtredende personer. Budskapet illustrerte dette på en kraftfull måte: «I bunn og grunn ‘sladret’ de om evangeliet hvor enn de gikk,» og beskrev hvordan evangeliet spredte seg i den tidlige kirken—ikke gjennom betydelige, organiserte hendelser eller formelle plattformer, men gjennom vanlige mennesker som delte sin tro i hverdagen. Dette var en overbevisende påminnelse om at vi ikke trenger å vente på det perfekte øyeblikket eller en stor plattform for å dele evangeliet; det er noe som naturlig bør gjennomsyre alle deler av livene våre. Kongressen oppmuntret oss til å omfavne denne «sladringen» om evangeliet i våre daglige samtaler, og omdefinerte evangelisering som en mindre formell oppgave og mer som en utstråling av å være gjennomsyret av Kristi kjærlighet, og å dele hans budskap like naturlig som vi ville delt gode nyheter med venner og familie.
Avslutningsvis dro jeg fra Lausanne 4, både overbevist og inspirert av kallet til å leve med et misjonalt tankesett i våre daglige liv—ikke for å søke anerkjennelse, men trofast arbeide bak kulissene for Guds rike. I en verden som ofte verdsetter anerkjennelse og suksess, var påminnelsen om å leve for å bli glemt slik at Kristus blir husket, motkulturelt og dypt overbevisende. Kongressen forsterket budskapet om at Gud bruker vanlige mennesker på ekstraordinære måter. Dette budskapet ga meg håp og oppmuntring som en person som noen ganger føler seg ukvalifisert eller utilstrekkelig til å gjøre en betydelig forskjell. Gud leter ikke etter de mest talentfulle eller berømte—han søker de som er villige til å adlyde og dele hans kjærlighet, uansett hva det koster. Min største lærdom fra Lausanne 4 er en fornyet følelse av hensikt som en del av en global bevegelse. Evangeliet er ikke begrenset til én nasjon eller folkegruppe; det er et budskap for hele menneskeheten. Denne erkjennelsen har gitt meg en større følelse av hastverk for å være et vitne for Kristus, både lokalt og globalt. Selv om utfordringene kan virke overveldende, minnet kongressen meg på at jeg er en del av en mye større historie, og mine små bidrag er betydningsfulle i Guds øyne.
